Havvind-utviklingen i Norge går en turbulent tid i møte.

Prisen for å utvikle havvind har økt med 40 prosent på få år: Råvarer, arbeidskraft og delene som trengs til å bygge har blitt dyrere.

Det samme gjelder for investeringskapital og lån. Prosjekter som virket lukrative og lønnsomme for kort tid siden, er risikable og ulønnsomme nå.

Krisen i havvind ble på brutalt vis understreket i Storbritannia i august, da ingen – null – selskaper valgte å søke på statens havvind-anbud.

Like før fristen går ut i Norge, begynner selv regjeringen å tvile på egen satsing.

Konkurransen om å bygge havvind har tidligere drevet prisene ned.

Men konkurransen skaper også flaskehalser i produksjonen: Det er knapphet på deler til vindturbinene, og skipene som skal montere dem.

Europeiske selskaper var ledende i utvikling av havvind, men møter nå konkurranse fra Kina som har blitt størst utbygger av havvind og i tillegg produserer det meste av dele som brukes i havvind i resten av verden.

Unngå sugerør i statskassa

Midt i dette globale kaoset virker det som regjeringen heller vil utsette havvind enn å ta i bruk mer egnede verktøy.

Regjeringens strategi har vært å støtte utvikling av havvind med subsidier, såkalte «differensialkontrakter».

Det gir noe forutsigbarhet for selskapene, men fjerner ikke all den risikoen som preger markedet nå. Fellesskapet risikerer å betale for havvind både i form av subsidier, og over strømregningen.

En ny havvindindustri trenger støtte, men kan ikke få et sugerør ned i statskassa.

Heldigvis finnes det en alternativ løsning: statlig eierskap.

Både kraftsektoren og oljeindustrien er bygd opp med statlige investeringer og eierskap.

Vi har for eksempel Statkraft, Statnett og Statoil, nå Equinor.

Regjeringen har utlyst en konkurranse for kommersielle selskaper om å bygge havvind. Men hvis selskapene ikke legger inn anbud som kommer fellesskapet til gode, er det ingen grunn til å utsette satsingen, slik energiminister Terje Aasland antyder.

Slipp staten til!

Stor samfunnsnytte, kritisk infrastruktur, store kapitalbehov og høy risiko er faktorer som taler for statlig initiativ og investeringer.

Fordelene er mange:

• Statlig risikovillig investeringskapital kan bidra til at de politiske ambisjonene blir gjennomført i praksis hvis kommersielle aktører ikke vil.
• Ved å gå inn på eiersiden, får staten eierskap til ny teknologi og kompetanse i en framtidig eksportnæring.
• Eierskap gir prosjektene legitimitet og fellesskapet inntekter når prosjektene er i drift.

Regjeringen har allerede verktøyene den trenger for å sikre utbygging av havvind.

Staten eier allerede Statkraft, og majoriteten av aksjene i Equinor.

Begge vil og kan bygge ut de utlyste havvindkonsesjonene. Men begge selskap vil med dagens mandat måtte vektlegge lønnsomheten framfor langsiktig samfunnsnytte.

Equinor kan, og bør, få et annet samfunnsmandat med et langsiktig formål om å bygge ny grønn industri. Alternativt kan Statkraft få en mer framtredende rolle som utvikler og produsent, hvis Statkrafts kommersielle partnerne vurderer konsesjonene som lite lønnsomme.

Petoro som medeier

Det finnes også et siste og mer umiddelbart virkemiddel: Regjeringen kan gjøre helstatlige Petoro til medeier i konsesjonene, slik Petoro i dag er medeier av 36 oljelisenser på norsk sokkel.

Gjennom Petoro kan Staten gå inn med risikovillig investeringskapital, og høste inntektene når feltene produserer. Petoro er i dag en viktig og ukontroversiell medeier på norsk sokkel, en løsning som vil kunne fungere like godt for havvind.

Regjeringens satsing på havvind risikerer om kort tid å strande, fordi dagens dyre subsidieløsning ikke er nok til å dempe risikoen for kommersielle utbyggere.

Regjeringen bør i stedet utrede hvordan staten kan gå inn som eier og medeier i havvind, for å unngå at den snubler i første lille oppoverbakke.

Uten havvind får vi ikke det grønne industriløftet som regjeringen har lovet – og som Norge sårt trenger.