I en årrekke har partier på venstresida tatt til orde for en såkalt «tredje boligsektor». Akkurat hva det skal være, og ikke minst hva det skal koste, er uklart. Foreløpig har det hovedsakelig tatt form som et luftslott.

Like sikkert som at gåsa snart setter kursen sørover, kommer nå oppslagene om hjemløse studenter. Leiemarkedet er kaotisk, presset og dyrt.

Men det er ikke bare studenter som leier. Omtrent halvparten av den millionen nordmenn som leier bolig, er såkalte «langtidsleiere»: De er over 30 år og har leid bolig de siste fem årene. Utsiktene til å komme seg inn på eiermarkedet er ofte ikke store.

De er overlatt til det private leiemarkedet. Ikke bare er det dyrt å leie bolig, det er også utrygt. Kontraktene er ofte korte, og leietakere opplever stadig at de må flytte fordi utleier har andre planer med boligen.

I Norge fins det knapt en boligpolitikk for vanlige leietakere. Selv de som leier av kommunen, betaler såkalt «gjengs leie», altså en pris som ligger tett på markedspris. På den måten sørger de som er dårligst stilt på boligmarkedet – riktignok ofte ved hjelp av statlig bostøtte – til at kommuner kan ta ut overskudd fra utleievirksomheten.

Det er ikke full enighet om akkurat hvordan en tredje boligsektor skal se ut, men målet er at det skal være et trygt og rimelig alternativ til det private og kommunale leiemarkedet.

I Danmark kaller de denne sektoren for «allmenne boliger». Det er boliger eid av ikke-kommersielle boligforeninger. Allmenne boliger utgjør 20 prosent av boligene i Danmark. De tilbyr tidsubestemte kontrakter til en lav pris. I København er det mulig å leie en 130 kvadratmeter stor bolig for 9000 kroner i måneden. I Oslo må du minimum bla opp det tredobbelte.

Det er altså ikke en utopisk drøm å se for seg en ikke-kommersiell utleiesektor også i Norge.

Men hvis partiene på venstresida mener alvor når de skriver om en tredje boligsektor i partiprogrammene sine, må de ta inn over seg hva det kommer til å koste. Det holder ikke å støtte opp under små prøveprosjekter som huser et par dusin familier. Det må milliarder, ikke millioner, på bordet. En ikke-kommersiell utleiesektor må inn på statsbudsjettet.

Hvor skal pengene tas fra? Fra boligeierne. Staten subsidierer boligeiere med over hundre milliarder kroner hvert år gjennom skattefordeler. I 2022 fikk norske boligeiere 41 milliarder kroner igjen på skatten, bare gjennom rentefradraget. Det var før renta steg. I år er summen mye høyere. En mer sosial boligpolitikk kan for eksempel innebære å redusere rentefradraget med et par prosentpoeng, og bruke milliardene dette frigir, til å bygge opp en ikke-kommersiell utleiesektor.

Skal det bli fart i sakene, må man bort fra tanken om at en tredje boligsektor skal bygges. En veldig mye raskere vei til målet er å kjøpe boliger. Nå selger private utleiere unna sekundærboliger fordi den økte renta gjør utleie mindre lønnsomt. Disse boligene burde blitt kjøpt opp av boligstiftelser uten profittmotiv, finansiert over statsbudsjettet.

En boligpolitikk for leietakere handler ikke om å gå bort fra eierlinja. Det handler om å bevare den. I dag bidrar det svindyre leiemarkedet til å gjøre drømmen om egen bolig til en stadig fjernere drøm for mange. Andelen boligeiere er på vei ned. Rimeligere husleie vil gjør det mulig for flere å spare opp til egenkapital og bli en del av det store boligeiende flertallet.

Dagens boligpriser fører til at det for mange blir for dyrt å bo i de store byene. Ikke bare er det uoppnåelig å kjøpe egen bolig, for en del er det også altfor dyrt å leie. En by som ikke klarer å huse folk i vanlige jobber, er ikke en god by.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen.