Milliardærfellen
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 09.03.2011
Manifest Analyse ga nylig ut en rapport som dokumenterer de superrikes triumf i kampen om ressursfordelingen. Gjennom 80-tallet tjente de rikeste 0,01 prosentene i Norge (rundt 400 personer) 26 gjennomsnittsinntekter per år. På 2000-tallet var det 178 gjennomsnittsinntekter. Etter 1990 har Norges «One percent community», den rikeste hundredelen, økt sin totale andel av inntektene i rekordfart, faktisk raskere enn i USA og Storbritannia. Avstanden til gjennomsnittet er tilbake på nivå med 30-tallet.
Men er det et problem? Høyresidens svar er ulike varianter av nei. Vi bør glede oss over eller ignorere at norske rikinger blir rikere – i det minste så lenge de fleste andre også har økende inntekter.
Det finnes mange grunner til at svaret ikke er tilfredsstillende i den virkelige verden.
Tiår med internasjonal forskning – blant annet oppsummert i boken «The Spirit Level» – viser en sammenheng mellom stor økonomisk ulikhet og en rekke forskjellig sosiale problemer, for eksempel høyere spedbarnsdødelighet, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet. Det er naturligvis ikke slik at norske spedbarn plutselig dør hvis verdien på Petter Stordalens aksjer skyter i været. Men det finnes sterke indikasjoner på at stor ulikhet i inntekt over tid setter i gang prosesser som fører til mindre tillit og hardere kanter i et samfunn. Det påvirker menneskers liv og helse. Norge er ikke immun mot den typen utvikling.
Det som gjør ulikheten til en spesielt virksom sosial gift, er at den reproduseres i samfunnsmaskineriet.
På Manifests årskonferanse var Siv Jensen inne på et av de resonnementene som vanligvis brukes ved ikke-problematiseringen av de rikestes rikdom: Når vi aksepterer ulikhet innen idretten, bør vi gjøre det innen økonomien også. Ulikhet ses som et utslag av frie valg og konkurranse. Noen får gull, andre ikke – i langrenn eller kapitalakkumulasjon. Men Petter Northugs medaljer gir ikke makt til å endre reglene for kommende konkurranser, bestemme over andres arbeidsvilkår eller påvirke opinionsdannelsen i samfunnet.
Han får heller ikke renteinntekt på sine samlede femmilstider. De finansformuene som Norges rikeste har samlet seg, gir derimot en samfunnsmessig garantert rett til å kreve mer av resultatet av andres arbeid. Ola og Kari Nordmann ser kanskje ikke milliardærene mer enn på festbilder. Men de betaler med litt mer av arbeidet sitt for å sikre «inntekt» på disse formuene.
Intet menneske er en øy – heller ikke den som eier en. Dette gjelder ikke minst næringsvirksomhet under den moderne kapitalismen. Det superrike sjiktets styrkede posisjon henger sammen med at en synkende andel av verdiskapningen i bedriftene har gått til lønninger. Uten fungerende fysisk infrastruktur, utdanningssystemer og helsevesen hadde det imidlertid ikke skjedd særlig mye. Det er ikke John Fredriksens personlige sjarme eller Stein Erik Hagens skarpe intellekt som har bygget opp alt det som er forutsetningen for lønnsomhet. Det har skjedd i fellesskap. Og i en stadig mer komplekst sammenvevd økonomi blir betydningen av denne samfunnsmessige organiseringen stadig større. At de superrike stikker av gårde med gigantiske inntekter mens de betaler ekstremt lave skattesatser på sin totale inntjening, er urettferdig og umoderne.
Økonomisk maktkonsentrasjon er selvforsterkende hvis den ikke motvirkes aktivt. Den fungerer samtidig nedbrytende for de sosiale investeringene som løfter hele økonomien. I løpet av den vestlige kapitalismens «gylne tiår» etter andre verdenskrig var dette innsikter som i stor grad styrte den økonomiske politikken. I USA ble de høyeste marginalskattene økt fra cirka 30 prosent før krigen til over 90 prosent – og holdt seg der inn på 60-tallet. Større skatteuttak og en voksende offentlig sektor spilte en avgjørende rolle for at ulikhetene ble mindre og at det ble mulig med store økonomiske framskritt i vesten.
Med nyliberalismens gjennombrudd har vi sett de superrike triumfere seg frem til finanskriser og velferdspress. I Norge begynte framrykningen senere enn i land som USA og Storbritannia. Men den har altså gått raskt. Historien viser at det er ønskelig å se det som et samfunnsproblem, og mulig å gjøre noe med det.
Ali Esbati
Økonom
Vist 440 ganger.