I Sverige ser vi det nye velferdshøyre i praksis. Det stilles absurd harde krav til syke, og fattigdommen øker.

AV ALI ESBATI
Trykket i Klassekampen 23.12.2010

Det finnes en svensk historie om en gutt og hans pappa. Gutten sitter og ser ut gjennom vinduet. «Pappa, hva slags fugl er det?» spør han når han ser en kråke, så en svale, og så en blåmeis. Pappaen sitter og leser avisen og svarer hver gang: «Det er nok en bokfink.» Til slutt må gutten spørre: «Får en bofink se ut hur fan som helst?»

Spørsmålet er berettiget også når vi snakker om «den norske modellen». Den siste tiden har det blitt stadig mer populært fra høyrehold å hevde at det er «konsensus» om grunntrekkene ved dagens velferdsmodell. Ulike politiske forslag om organisering av den felles velferden framstilles som marginalt forskjellige varianter av en og samme velferdsbokfink. Som Kristin Clemet, leder i høyresidens tankesmie Civita, skrev i VG 15. desember: «Alle politiske partier har et mål om små forskjeller. Det er også stor oppslutning om de fleste midlene for å oppnå det, som for eksempel velferdsstaten og den liberale markedsøkonomien».

Dette er et retorisk grep som har blitt brukt med stor suksess av høyresiden i Sverige. Nå eksporteres metoden til Norge.

Mens strategien tidligere var å overtale velgerne om at velferdsstaten burde legges ned og erstattes med gammeldags fattighjelp, skjønte man for noen år siden at det aldri ville få tilstrekkelig oppslutning. Derfor sluttet høyrepolitikere som Fredrik Reinfeldt å kalle velferdsstaten «en umulig konstruksjon», hvis innbyggere «er mentalt handikappet og indoktrinert til å tro at politikere kan skape og garantere velferd». I stedet lanserte han «Nya Moderaterna» i 2005, med evangeliet at «en skattefinansiert velferd har store fordeler fordi den utjevner livssjanser … Denne oppfatingen finnes i nesten hele den siviliserte verden»

Det hørtes ut som en kraftig omlegging av politikken – i retning «konsensus» om velferdsstaten. Men resultatet av Reinfeldt-regjeringens år ved makten taler et annet språk. Det er ikke snakk om marginale justeringer, men om en dramatisk omlegging av velferdspolitikken. Særlig omleggingen fra «passiv trygdelinje» til «aktiv arbeidslinje» er interessant i norsk perspektiv.

Sykemeldte skal etter et halvår begynne å få sin arbeidsevne «målt mot» andre jobber enn sin egen. Det vil si at saksbehandleren ved bedømning av retten til fortsatt sykemelding begynner å se på andre jobber hvor man skulle kunne jobbe. Det er ikke bare spørsmål om jobber som faktisk finnes, men om jobber som teoretisk sett kunne ha eksistert. Det betyr i praksis at man mister retten til å rehabiliteres tilbake til sin egen jobb. Etter ett år må man ut på arbeidsmarkedet nesten uansett hva slags tilstand man befinner seg i. Försäkringskassan (svenske Nav) overprøver legenes anbefalinger og sender dermed syke mennesker ut for å konkurrere med hundretusener av friske arbeidsløse.

Teoretisk skal det finnes en mulighet til å få unntak hvis man er svært syk, men retningslinjene er absurd harde. I Försäkringskassans egne retningslinjer nevnes blant annet at en person som ikke kan svelge, men må sondemates og som må få hjelp i hjemmet av en sykepleier som utvider spiserøret hans to ganger om dagen, ikke skal få unntak.

Fortellingene om mennesker som har måttet søke arbeid selv med nerveskader, utslitte ledd eller tunge depresjoner er gruelig mange. Et ferskt eksempel er 43-årige Jan som sitter i rullestol, som nesten er helt blind og trenger dialyse 20 timer i uken mens han venter på en nyretransplantasjon. Han må likevel delta i «arbeidslivsintroduksjon» og han blir derfor fratatt forsikringspenger – han anses jo ikke å være syk.

Sverige har nå, i følge regjeringens egen utreder, fått de aller hardeste reglene i den industrialiserte verden for rett til erstatning for inntektsbortfall ved kronisk sykdom (førtidspensjon). Det har gjort at Mexico i dag er det eneste OECD-landet med lavere tilgang til uføre-/førtidspensjonering.

I Sverige organiseres arbeidsløshetstrygden gjennom såkalte arbeidsløshetskasser, a-kassor. Den borgerlige regjeringen gjorde det i 2006 veldig mye dyrere og vanskeligere for de fleste å være med i a-kassan. Konsekvensen har blitt at en halv million har forlatt a-kassan og står uten beskyttelse ved arbeidsløshet. Stadig flere arbeidsløse får helt enkelt ikke får noen a-kassa. I er andelen nede i 40 prosent, og synker stadig.

Forandringene i velferdssystemene har blitt drevet gjennom for å «verne arbeidslinjen» og «minske utenforskapet». Retorikken har handlet om at dette er nødvendig for å sikre den velferdsmodellen som alle sies å være enige om. Hva har skjedd i virkeligheten?

Av flere titusen som er kastet ut av sykelønnsordningen for å «hjelpes» tilbake i arbeid, har 3 prosent fått varig arbeid uten støtte. Selv om man regner med subsidierte sysselsettingstiltak er det ikke mer enn cirka elleve prosent som har kommet seg i arbeid.

Arbeidsløsheten er fortsatt høyere enn da regjeringen Reinfeldt tok over, og sysselsetningsnivået er lavere. Dette skyldes naturligvis til dels finanskrisen. Men økningen i arbeidsløshet og fallet i andelen sysselsatte i kriseperioden var større i Sverige enn EU-gjennomsnittet.

De harde takene mot syke og arbeidsløse har ikke ført til noen framskritt når det gjelder deltakelse på arbeidsmarkedet. Men det har medført grunnleggende forandringer for hvordan samfunnet forholder seg til dem som er syke eller arbeidsløse.

På to år med Reinfeldt-regjeringen økte andelen under fattigdomsgrensen blant de arbeidsløse fra 24 prosent til 38 prosent. Sverige gikk fra å ligge under EU-gjennomsnittet (sammen med andre nordiske land) til et nivå høyere enn gjennomsnittet.

Fattigdommen gir avtrykk i statistikken over sosialstøtte. Utbetalingene har økt og økt siden 2007 – med over 30 prosent. Det handler både om at flere blir mottagere, og om at man trenger mer støtte, over lengre tid, det vil si at nøden har blitt fordypet. Også det siste året – da forholdene på arbeidsmarkedet har blitt noe lysere – har sosialbidragene (uten at utbetalinger til flyktninger er medregnet) økt med ni prosent. Andelen barn som lever i familier med langvarig behov for sosialhjelp har økt hvert eneste år de siste fem årene.

I dag er arbeidsløshet den viktigste årsaken til at man søker sosialhjelp, men også sykemelding og uførhet er nå en viktig grunn.

Sosialstøtte skal – etter individuell prøvning – gis først når andre muligheter er forsøkt og mottakeren allerede er blitt fattig. En hovedtanke bak det svenske (nordiske) trygdesystemet er at dette bare skal skje i unntakstilfeller. Normalt skal man kunne få trygdeytelser nettopp så man ikke blir fattig hvis det skjer noe uventet eller uheldig i livet.

Parallelt med endringene i velferdsytelsene har avreguleringen og konkurranseutsettingen av velferdstjenestene fortsatt i rask takt. På områder som togtrafikk og skole hører Sverige til de vestlige land der det er mest åpent for private profittdrevne aktører. Og de store skattesenkningene som er innført begynner nå å merkes tydelig innen velferdssektoren. I årene 2007-2009 forsvant cirka 35.000 ansatte og i følge regjeringens egne prognoser kommer det til å bli ytterligere 15.00 færre i løpet av 2010.

Det framstår som et paradoks, at støtten til en skattefinansiert velferdsmodell fortsatt er sterk. Faktum er at støtten snarere har økt siden 2002. En stor majoritet mener at stat og kommune skal ta seg av utdanning, helse, barneomsorg og eldreomsorg. Og rundt tre av fire sier seg villige til å betale mer i skatt for helsestell, eldreomsorg og skole. Likevel har altså en regjering som har gjennomført store skattekutt og strammet inn velferden for mange mennesker blitt både valgt og omvalgt i denne perioden.

Debatten som også høyresiden i Norge vil åpne ved å lansere begrepet «utenforskap» handler om et grunnleggende veivalg for velferdsnorge. Mens alle synes å være enige om at samfunnet må legge bedre til rette for at alle som kan jobbe får jobbe, er det prinsipielle og kontroversielle spørsmålet følgende: Finner vi løsningen på problemer med ekskluderende arbeidsliv ved å gjøre endringer i trygdesystemet?

Høyresiden forsøker å etablere en dagsorden der ansvaret for ekskluderende arbeidsliv legges på velferdsordningene som sikrer individenes livsgrunnlag når arbeidsmarkedet ikke gjør det. Påstanden er at velferdsordningene «fanger» mennesker i «passiviserende trygd». Ikke et endret arbeidsliv, men endrede «insentiver» for individene – det vil si innstramming på adgangen til velferdsytelsene – blir dermed den løsningen som framstår som naturlig. Det svenske eksperimentet viser det virkelige resultatet av denne problemformulering: et systemskifte, bort fra en velferdsmodell som «utjevner livssjanser», mot det vi kan kalle en aktiv fattigdomslinje.

«Utenforskapet» peker fram mot det motsatte av den solidaritetstanke som finnes innebygd i den nordiske velferdsmodellen. Det fungerer som et signal til dem som for tilfellet ikke trenger utbetalinger fra velferdssystemet – et sted der ute finnes det et faretruende «utenforskap» som suger opp dine skattepenger.

Her er vi også framme ved et kjernespørsmål for alle som vil forsvare den norske modellen. Den retorikken Reinfeldt-regjeringen benyttet seg av var vitterlig et viktig verktøy. Men de endringer de har gjennomført bygget på en politisk dynamikk som allerede var i sving, og som de nå kraftfullt gjenskaper og forsterker.

Dette er noe blant annet LO-utrederne Anders Nilsson og Örjan Nyström påpeker i en analyse av det sosialdemokratiske valgnederlaget. De beskriver hvordan sosialdemokratiet under tiår førte en generell velferdspolitikk som sammen med fagbevegelsens solidariske lønnspolitikk skapte et «bredt interessefellskap nedenfra mellom arbeiderklassen og store deler av mellomsjiktene». Det var altså ikke noe som bare lå der. Disse sosioøkonomiske forholdene «var resultatet av den samlede arbeiderbevegelsens reformistiske streben».

Det som nå skjer, er at dette interessefellesskapet «sprekker opp i begge ender». Nedenifra oppstår sprekker med et nytt sjikt av fattige som står utenfor arbeidsmarkedet. Ovenifra sprekker fellesskapet opp gjennom voksende inntektsforskjeller gjennom de seneste 20-25 årene.

Reinfeldt-regjeringens politikk forsterker begge disse tendensene. Med senkete skatter øker inntektsforskjellene. Samtidig vokser skillene mellom dem som for tiden har arbeid og dem som av ulike årsaker ikke har det. På den måten blir den politiske dynamikken for høyrepolitikken selvforsterkende.

«Nya Moderaterna» har vitterlig vært et vellykket retorisk grep. Men dets framgang har blitt hjulpet av at konsensusideen ikke har fått tilstrekkelig motstand på et politisk plan. Det største problemet for venstresiden i Norge og Sverige er kanskje at det står avgjørende slag om vår velferdsmodell uten at dette oppfattes som avgjørende slag. Det er en avgjørende oppgave for sosialdemokratiet og venstresiden – både i Sverige og i Norge – å avvise konsensusretorikken og i praktisk politikk vise at en bokfink ikke kan se ut «hur fan som helst».

Ali Esbati
Økonom

Les rapporten «Lanseringen av ‘utenforskapet’ – hvordan høyresiden svekker tilliten til trygdeordningene»