Valutakriger
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 1.12.2010
«Quantitative Easing 2» er ikke navnet på en glemt actionfilm med Bruce Willis. Det er betegnelsen på den amerikanske sentralbankens nye initiativ i begynnelsen av november. «Fed» bestemte seg for å pumpe inn ytterligere minst 600 milliarder dollar i den amerikanske økonomien, ved å kjøpe verdipapirer.
Ved første øyekast kan det virke klokt – som et slags keynesiansk grep i verdens største økonomi, for å forsøke å slippe unna arbeidsløshet og destruktiv deflasjon. Å øke aktiviteten i en treg økonomi gjennom billig kreditt skulle altså være motsetningen til den politikken som progressive politikere og økonomer tidligere har kritisert europeiske sentralbanker for, det vil si ufølsom inflasjonsbekjempelse som har gått ut over sysselsetting og lønnskrav.
Dette forutsetter at den billige kreditten brukes til produktive investeringer, til å ansette flere eller til nødvendige omstruktureringer i økonomien. Poenget er at det ikke er det som skjer nå.
Bankene låner ikke ut mer til amerikanske bedrifter og husholdninger. Det utvikles ikke nye innenlandske markeder og det bygges ikke nye fabrikker. Det som skjer på hjemmebane i USA, er at man begrenser fallet i de tidligere kraftig oppblåste boligprisene. Siden husholdningene er svært tungt belånt og mange har blitt tvunget til å forlate sine hjem, innebærer det at banker og finansinstitusjoner kan unngå å se regnskapene sine implodere. Samtidig må mange vanlige amerikanere betale mer av sine stillestående eller synkende reallønner i renter på huset.
Den «kvantitative lettelsen» betyr også at dollaren blir billigere mot utenlandske valutaer. Det kunne ha vært riktig. Men siden arbeidsløsheten fremdeles er høy og lønnene presset, betyr den dyrere importen at marginene for mange mindre bedrifter som importerer og selger videre, presses ytterligere.
Som den amerikanske økonomen Michael Hudson påpeker, handler det derfor om at man hjelper bankene på bekostning av økonomien – produksjon og forbruk i realøkonomien ofres for at aksjeeier og spekulanter skal beholde posisjonene sine.
For det er ikke slik at likviditeten ikke kommer i bruk. Ved å få tilgang til ekstremt billig kreditt kan amerikansk banker og finansbedrifter drive oppkjøp av finansielle og reelle aktiva i voksende økonomier. Og ikke minst drive valutaspekulasjon i stor skala. Dette skaper et prispress oppover på valutaene i for eksempel Brasil. Bedrifter i disse landene, som har kontrakter i dollar, må se verdien av inntektene sine synke, når de tar dem tilbake hjem. Dette førte også til kritikk mot USA på G20-møtet i Seoul nylig. Hudson går så langt som å kalle det USA gjør for valutakrigføring – et ord som også Brasils finansminister åpent har brukt.
Men dette er altså en krig som ikke bare setter land opp mot hverandre. Økonomiske eliter i mange land har posisjonene sine knyttet til kunstig høye børsverdier og finansielle rikdommer. De har en konkret interesse av at vanlig folk – både i USA, i kriserammede europeiske økonomier og i eksportavhengige utviklingsland – på ulike måter presses, i stedet for at man beskatter de aller rikeste hardere, og satser på offentlige investeringer og ansettelser. Den amerikanske sentralbanken gjør dermed en (siste?) innsats til fordel for den økonomiske maktstrukturen i den vestlige verden.
Samtidig vokser altså ubalansene i den globale økonomien. En ny økonomisk orden venter på å fødes – men på hvilke vilkår, til hvilken pris, ledet av hvem?
Det er ikke noe som står skrevet i stjernene. Det bestemmes av klassemessige og globale maktkamper.
I Norge bør vi i alle fall prise oss lykkelige for å slippe euroen, og for at vi fortsatt ikke har avviklet velferdsordninger, masseprivatisert offentlige tjenester og har latt arbeidsløsheten løpe løpsk.
Men så kommer vi til det Erik Reinert var inne på i disse spaltene i forrige uke. Det norske oljefondet brukes i dag i altfor liten grad til realinvesteringer i infrastruktur, forskning og tekniske prosjekter på hjemmebane. Når man vurderer om det er klokt å fortsette slik, bør man også fundere over de strategiske farene ved i stedet å stole på et finansielt system som så åpenbart er i ubalanse. Også finansielle kriger kan føre til «collateral damage».
Ali Esbati
Økonom i Manifest Analyse
Vist 421 ganger.