Dag Herbjørnsruds utflukter
Ny Tids redaktør har fått solgt sin ukeavis til en høyreradikal aktør som nekter å oppgi finansieringskildene bak sitt arbeid for «Human Rights». Dette er vi nok ganske mange som stusser over og har spørsmål til.
For redaktør Herbjørnsrud er imidlertid ikke det problematiske i situasjonen at vi nå (for første gang?) får en norsk opinionsavis med i realiteten ukjente eiere, men derimot at undertegnede har ytret seg kritisk om denne løsningen.
I NRKs Dagsnytt atten etterlyste jeg fra Herbjørnsrud informasjon om hvor hans nye eier Thor Halvorssen Mendoza har sin finansiering fra. Vi er flere som fortsatt venter på svar.
YTRINGSFORBUD?
Ny Tids leder 14. mai tyder på at Dag Herbjørnsrud helst vil snakke om noe helt annet. Han velger som sitt forsvar å angripe undertegnede med den språklige nyvinningen «diktatorknefall» og en original påstand om at jeg har et «ønske om ytringsforbud i Norge».
Det siste først: Jeg har hevdet at Amnesty (med flere) ikke bør gi økonomisk eller symbolsk støtte til et «Oslo Freedom Forum» som hyller en militærkuppdeltaker som «Hero of Human Rights».
Er jeg dermed for «ytringsforbud»? Det blir nesten for dumt.
Det burde være unødvendig å forklare en avisredaktør at hvis Ny Tid takker nei til å stå som sponsor av Nasjonalpatriotenes landsmøte, er ikke Ny Tid av den grunn for ytringsforbud.
Å ikke støtte noe er ikke det samme som å ville forby det.
KNEFALL FOR CASTRO?
Så til Herbjørnsruds ubehagelige påstand om «diktatorknefall».
Mitt angivelige «knefall» består i at jeg ikke «våger» å kritisere Cubas diktator Fidel Castro.
Jeg har, så vidt jeg vet, aldri i mitt liv skrevet ett eneste ord om Cuba, verken positivt eller negativt. Dette har jeg nok til felles med det store flertall i Norge.
Har vi dermed begått et kollektivt «diktatorknefall»? Er vi i Dag Herbjørnsruds øyne alle medløpere for Castros diktatur?
IDEOLOGISK BRENNMERKING
Herbjørnsruds påstand handler imidlertid ikke primært om Castro, men om ideologiske tradisjoner. Han forsøker å putte meg ned i den svarte sekken for diktatordyrking hvor vi finner 1970-tallets AKP (m-l) og andre tilhengere av «marximen-leninismen» og det som verre er.
Dette stygge forsøket på ideologisk brennmerking avdekker først og fremst at Herbjørnsrud umulig kan ha lest noe særlig av forfatteren han angriper.
Her skal han få muligheten.
LES SELV
I boken Tredje venstre (Oktober, 2004) skriver Bendik Wold og undertegnede om venstresidens ideologiske tradisjoner, inkludert den svarte sekken Herbjørnsrud vil stappe meg ned i.
Vårt utgangspunkt er at Jean-Jaques Rousseau arbeidet for individets frihet, at Karl Marx var en forkjemper for ytringsfrihet, demokrati og individualitet, mens disse venstretradisjonene etter den russiske revolusjon ble kidnappet og mistbrukt av diktatoriske regimer som har intet til felles med den frihetskampen vi mener venstresiden må føre.
Vi skriver:
«Samtidig som Sovjetunionen gjennom 1920-tallet ble konsolidert som et monopolbyråkratisk diktatur (eller hva man nå skal kalle Stalin-staten), etablerte Kreml seg også som den globalt autoritative tolker av «marxismen-leninismen». Som ideologi for Sovjetunionens mektige elite skiftet marxismen nødvendigvis funksjon. Det som hadde vært en kritisk teori for politisk og sosial omveltning, ble til en maktkonserverende statsreligion. Stalinismens Karl Marx måtte
forsvare en stat uten ytringsfrihet, uten organisasjonsfrihet, uten frie fagforeninger og uten rettssikkerhet.
Marxismen ble i sovjetstaten til teologi. Utvalg og fortolkninger av Marx og Lenin ble gjort slik det passet regimet best. Denne teologien brydde seg for eksempel lite om Marx’ kompromissløse kamp for ytringsfrihet.»
Denne kritikken av «marxismen-leninismen» bygger på et prinsipielt syn på demokrati som ikke åpner for noe «diktatorknefall», heller ikke overfor Fidel Castro. Cubas folk fortjener frie, demokratiske valg like mye som alle andre.
Men dette er ikke tema for diskusjonen om Ny Tids nye eierskap, og det vet egentlig Dag Herbjørnsrud også.
DEMOKRATI OG INDIVIDUELLE RETTIGHETER
Så kan den ideologisk skolerte leser selvsagt innvende at boksitatet ovenfor kun gjelder Sovjetunionen, mens det jo var Kinas diktatur som var fyrtårn for AKP (m-l) og 1970-tallets diktatordyrking.
Sant nok.
Derfor skriver vi også følgende i Tredje venstre:
«Med den kinesiske revolusjon i 1949 fikk en ny variant av marxismen som statsreligion enorme bokopplag. Maos kulturrevolusjon frisket opp ettpartikommunismens Moskvagrå image. Dens ideologiske kraft lyste fra Sørøst-Asia til Latin-Amerika, til Tyskland og til Kirkenes.
På 1970-tallet samlet tusenvis av opprørske unge nordmenn seg rundt et revolusjonært prosjekt for å innføre en partidiktert «sosialisme» i Norge. AKP (m-l)s ideologer fnyste foraktfullt av «småborgerlige» SF-ere, liberalere og andre som måtte mene at demokrati og individuelle rettigheter kunne være noe å bygge et rettferdig samfunn på. Først etter langvarig indre kamp tok AKP (m-l) ambisjonen om en norsk ettpartistat ut av partiprogrammet. Det skjedde i 1984, hundre år etter at Norge innførte parlamentarismen.»
BØR BEKLAGE
Dette er klar tale, og den tar stilling for liberalere som insisterer på demokrati og individuelle rettigheter mot AKP (m-l)s tradisjon.
Jeg vil tro Dag Herbjørnsrud kan tilslutte seg hvert ord av det som står ovenfor, noe tilhengere av «marxismen-leninismen» og det som verre er ikke kan.
Jeg håper derfor Dag Herbjørnsrud vil være moden nok til å beklage sin grunnløse påstand om «diktatorknefall». Med det samme burde han dementere lederartikkelens løgn om at undertegnede ønsker «ytringsforbud i Norge».
Så kan vi heller disktuere realitetene i saken: Bør Ny Tid ha en høyreradikal eier som nekter å oppgi hvem som finansierer hans virksomhet?
Magnus E. Marsdal
Forfatter og utreder ved Manifest senter for samfunnsanalyse