Unødig nød
Den rødgrønne skattestoppen er en systemsvikt.
AV ALI ESBATI
Trykt i Dagsavisen 27.03.2010
«Vi drømmer om grønne byer» rapporterte Aftenposten forrige uke. Innbyggerne i Norges 13 største byer sier i en undersøkelse at de ønsker seg satsing på T-baner, trikker, trikker og busser som går ofte, flere parker og sykkelveier, fjernvarme og kildesortering. Slik kan det offentlige bidra til at utslipp av klimagasser reduseres, samtidig som mennesker opplever større velferd i et moderne samfunn.
Det folk etterlyser er altså utviklede kollektive goder, selv om det ikke er sånn det uttrykkes i presentasjonen av undersøkelsens resultater. Det som kjennetegner disse moderniseringstiltakene er at de bør være felleskaplige for å fungere bra. T-bane er ikke noe man kan dra ut og fikse selv eller med sin nærmeste krets av slekt og venner. Poenget med bra sykkelveier er at de går flere steder enn til nabohuset. Og den sosiale rekreasjonsfunksjonen som en velholdt park inne i byen fyller, kan ikke erstattes av mange blomsterkrukker på enkelte balkonger.
Når vi blir rikere, bruker vi relativt sett mer ressurser på ulike typer tjenester. Vi kjøper finere mat og større tv-skjerm, men det blir framfor alt mer av restaurantbesøk (der det ikke først og fremst er råvarene man betaler for) og dvd-bokser (der det ikke først og fremst er plastikken rundt platene man betaler for.)
Denne relative ressurs- og prisforskytningen gjelder i enda høyere grad tjenester som det ikke går an å masseprodusere uten at det går ut over kvaliteten. Det er mulig å produsere dobbelt så mange biler eller plastikkleketøy, med samme innsats av råvarer og arbeidstid, når nye produksjonsmetoder og maskiner innføres. Men det er neppe mulig – eller ønskelig – at læreren gjør seg ferdig med en norsktime på halve tiden gjennom å snakke dobbelt så fort, eller for dobbelt så mange elever. Ei heller blir det særlig vellykket å på denne måten «effektivisere» hjelpen til et gammelt menneske som ikke kan spise selv. Altså kommer denne typen virksomheter til å kreve en større del av våre samlede ressurser, i arbeidstimer og kroner, hvis de skal fungere tilfredsstillende og også oppfylle våre stigende forventinger.
Våre private lommebøker kan vi selv tilpasse til endrede prisforhold. Men tjenestene det offentlige tilbyr må vi fordele ressurser til gjennom kollektive vedtaksprosesser. Det betyr et høyere skatteuttak. Helt enkelt for at vi skal få en rasjonell finansiering av det som behøves og etterspørres i et modere, velfungerende velferdssamfunn.
Men i denne grunnleggende funksjon har det politiske systemet blitt programmert til å svikte. Gjennom å fryse skattenivåene dyttes utviklingen sakte men sikkert mot det den legendariske økonomen John Kenneth Galbraith kalte «private affluence and public squalor», offentlig nød midt i privat overflod. Også i «verdens rikeste land».
En større overføring av ressurser til felles velferdsløsninger handler ikke om at folk flest må selge sølvtøyet for å kunne gi skattekroner til Sigbjørn Johnsen og parkforvaltningen i kommunen. Det handler om at en større del av veksten i økonomien skal gå til felles velferd.
Likevel regner den rødgrønne regjeringen neste år med en dobbelt så stor prosentvis vekst i privat konsum som i offentlig konsum. De skisserer altså et budsjett der rommet for å bygge kjøkken og legge nye gulv i private leiligheter og hytter – særlig for dem som allerede har store inntekter og kjøkken – skal vokse betydelig mer enn rommet for å bygge ut kollektivtrafikken eller satse på flere sykepleiere.
Å privatisere offentlige tjenester framstilles iblant som en «alternativ» finansiering. Men det som blir annerledes er selve tjenestens karakter. Private tjenester er ikke samfunnsøkonomisk billigere – men de gjøres tilgjengelige etter et annet, ekskluderende prinsipp. Et samfunn der vi sammen byr hverandre på best mulig helsetjenester blir annerledes enn et der vi regner med at visse går under når de ikke kan betale dyre behandlinger. Tryggheten i en verdig eldreomsorg har en verdi som overstiger lønnskostnadene til personalet.
Skal det være mulig å mobilisere fortsatt støtte til høykvalitative felleskapsløsninger, må det tilbys et politisk valg der de løsningene faktisk prioriteres. Derfor er det et demokratisk problem at finansdepartementet har helliggjort det skattenivået som Høyre fastsatte i 2004. Denne selvpåførte blå tvangstrøyen gjør både rød politikk og grønne bydrømmer vesentlig vanskeligere.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse