AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 17.03.2010

I persisk mytologi forekommer det noen vesener som kalles div – en slags blanding mellom kjemper og demoner. Et av kjennetegnene for disse vesenene er at de handler kontrarasjonelt, eller helt motsatt av det de bes om å gjøre. Fra dette ordet utledes det moderne hverdagspersiske ordet for «gal» – divane – «som en div ».

Jeg kom til å tenke på det da OECDs landrapport ble presentert i forrige uke, og som vanlig fikk mye oppmerksomhet.

OECD, de rike landenes økonomiske samarbeidsorganisasjon, samler og bearbeider statistikk fra sine 30 medlemsland. For den som botaniserer blant statistikken med en norsk interesse finnes det mye å glede seg over. Sysselsettingsnivået er så å si høyest i OECD. Spesielt avviker Norge, i likhet med andre skandinaviske høyskattlandene, positivt hvis man ser på kvinners og eldres deltakelse på arbeidsmarkedet. Norsk produktivitet er på topp i verden, også hvis man ser bort fra bidraget fra oljesektoren. Og sammenlignet med andre land: gode helseresultater, lite fattigdom, større sosial mobilitet.

Man kunne tenke seg at OECD ba Norge og andre land gjøre mer av slike ting som, hvis man skal dømme ut fra deres egen statistikk samt sunn fornuft, har en sammenheng med disse resultatene: relativt trygge ansettelser og sterke faglige organisasjoner; en sjenerøs og generell tildelning av sosiale ytelser, for eksempel en god sykelønnsordning; en stor offentlig velferdssektor.

Men se, OECDs landrapport for Norge ønsker seg hovedsakelig det motsatte. Også i år er det «nødvendig» å stramme inn sykelønn og uførepensjon. Man er skuffet over å merke seg at Norge ikke har gjort noe for å «modernisere» – altså forverre – arbeidsretten. Ja, på punktet «økning av fleksibilitet av lønnssetting» har det til og med blitt «backward action». Det skyldes allmenngjøring av norsk tarifflønn ved verftene, for å bekjempe sosial dumping. OECD passer også på å kalle Norge «relativt uutviklet» når det gjelder å gi profittinteresser større rolle i produksjon av offentlige velferdstjenester.

Hvorfor blir det så galt? Jo, fordi økonomene i OECD ikke forholder seg til økonomiske helheter og sosiale realiteter, men til ideen om markeder, incitamenter og all den lykken disse kan generere sammen. Oppskriftene er de samme uansett faktisk situasjon. Hvis det eneste man har er en hammer, begynner alt å se ut som spiker.

I fjor publiserte OECD for øvrig en forskningsrapport med gjennomgang av ulike studier om hvorvidt skatter påvirker økonomisk vekst negativt. Den første delen er en teorigjennomgang. Der konkluderes det med at en slik negativ sammenheng «virker åpenbar» og at økonomisk teori gir en «klar presumsjon» om det. Man har også påvist «påtagelige effekter» mange ganger – i simuleringer! Men så viser det seg at denne sterke og åpenbare sammenhengen ikke har noen robust empirisk parallell. Det hindrer ikke OECD i å fortsette å gå ut fra at skatter har en påtagelig negativ effekt og i prinsippet alltid bør senkes.

Nå kan Norge for så vidt beskytte seg mot OECDs tilpass-virkeligheten-til-det-feiltrykte-kartet-påvirkning. På NHOs blogg beklager Baard Meidell Johannesen dette: «For hver konkrete anbefaling OECD kommer med, finnes en menneskeskapt barriere», skriver han, om det vi ellers pleier å kjenne igjen som politisk demokrati. Men OECDs rapporter spiller likevel en rolle. Blant annet fordi de vekker så stort medieinteresse. Dermed kan høyrepolitikere med jevne mellomrom få «internasjonal støtte» av et prestisjefylt organ som den norske staten årlig finansierer med 31 millioner kroner.

Det er kanskje for mye forlangt å etterlyse en kritisk journalistikk om de implisitte antagelsene bak OECDs rituelle anbefalinger. Likeså at Norge skal drive på for endringer i OECDs virksomhet, for eksempel ifølge formelen: Mer sammenlignbar statistikk – færre politiske utspill.

Men vi bør i hvert fall bekymre oss over at finansministeren ser så positivt på flere av OECDs resonnementer. For eksempel at han legger stor vekt på at man må vende tilbake til handlingsregelens helt vilkårlige nivå på fire prosent, snarere enn å diskutere en klok investeringsstrategi for å fremtidstilpasse norsk næringsliv. I OECDs verden hadde det vært et avvik fra markedsdogmene å gjøre det uten å stole på børsen. En rødgrønn regjering bør heller studere rådene derfra – og oftest gjøre det motsatte.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse