AV ALI ESBATI
Trykt i Dagsavisen 12.12.2009

Tidligere denne uka ble regjeringen tilbudt «uventet hjelp», som det ble kalt i Aftenposten. Opposisjonspartiene ønsker å gjøre det lettere å bekjempe fattigdommen, gjennom å endre definisjonen av fattigdom. Det høres sjenerøst ut, spesielt på bakgrunn av SV-leder Kristin Halvorsens mange piruetter i saken. SV lovet jo i valgkampen i 2005 å «avskaffe fattigdommen». Fire år senere kom det statistikk om at de fattige hadde økt i antall i stedet for å forsvinne. Halvorsen så seg nødt til å be om unnskyldning for å ha «bygd forventinger», og forsvarte seg med at selve definisjonen er «slik at man bokstavelig talt ikke kan avskaffe fattigdom».

Det opposisjonspartiene vil introdusere er et absolutt fattigdomsbegrep. Altså en inntektsgrense i kroner og øre. I kontrast til det er de fleste definisjoner av fattigdom relative. OECDs definisjon for lav inntekt går for eksempel ved 50 prosent av medianinntekten i landet. Medianen er det som deler en gruppe i to like store deler, altså det som havner i midten om man skriver en liste over alle inntekter, ordnet etter størrelse. I debatten kan det ofte høres ut som om det må være noen som faller under en sånn fattigdomsgrense («alle kan ikke være over gjennomsnittet»). Det er feil. Naturligvis er det alltid noen som har den laveste inntekten. Men det betyr ikke at den må være lavere enn halvparten av tallet i midten. Det avhenger av fordelingen av inntekter – og det er nettopp det som er poenget.

For fattigdom er ikke et absolutt fenomen, men et sosialt forhold. Menneskers opplevelse av hva det innebærer å være fattig er noe som oppstår i relasjon til andre i samfunnet: Når man er den eneste i klassen som ikke har råd til nye vintersko, eller den eneste i gjengen som hver gang må avstå fra å bli med ut og spise. Og det er på samme måte urimelig å hevde at en person i dag ikke er fattig hvis hun ikke har råd til mobiltelefon, med henvisning til at det var mange som ikke hadde det for 20 år siden. Det er ikke dem man skal sende tekstmeldinger til.

I boken «The Spirit Level» går forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett gjennom et meget omfattende forskningsmateriale som strekker seg over tre tiår. Ut fra det sammenlignes OECD-land med hverandre. Også de ulike statene i USA sammenlignes innbyrdes. Fakta taler for seg: Store forskjeller i inntekt i et samfunn henger sammen med kortere levealder, større fysiske og psykiske plager, mer narkotikamisbruk og voldskriminalitet. Vi snakker altså ikke om kroner og øre, uten om spredningen av ressursene. Og det er ikke ”bare” de fattigste som rammes. Det er noe som påvirker hele samfunnet.

Fattigdom og sosiale forskjeller er komplekse fenomener. Derfor er det lurt å bruke ulike redskaper for å følge utviklingen. En viktig faktor er at inntekt ikke sier alt om levekår. I land med omfattende sosiale goder som tilbys billig eller kostnadsfritt får de med lavere inntekter en bedre situasjon enn det inntektsstatistikken viser. Den statistikken gir heller ikke et så godt bilde av forholdene for dem som glir ut av sikkerhetsnettene. Derfor er det bra at regjeringen følger et sett med andre indikatorer på fattigdom, for eksempel hjemløshet eller tidlig bortfall fra utdannelse.

Men det er naivt å tro at det er behovet for mer heldekkende statistikk som har fått opposisjonen til å kreve et «kompletterende», absolutt fattigdomsmål. Når Høyres Torbjørn Røe Isaksen sier at man «ikke kan avskaffe fattigdom når man skyter på et bevegelig mål», så ønsker han å gjemme vekk den fundamentale innsikten om at fattigdom nettopp er et bevegelig mål i et bevegelig samfunn.

Problemstillingen er samtidig pikant for den rødgrønne regjeringen og spesielt SV. For det et relativt fattigdomsbegrep belyser, er jo også at en politikk mot fattigdom ikke bare kan inneholde tiltak rettet mot de fattigste. Sånt trengs vitterlig, men i bunn og grunn er fattigdomsbekjempelse en kamp mot strukturelle urettferdigheter. Det krever en aktiv politikk for omfordeling og stadig pågående sosiale reformer – som tar en del penger fra de rike og gir mer innflytelse og muligheter til alle.

Man kan være kritisk til at Kristin Halvorsen utropte et mål som var upresist uttrykt og ikke kunne fungere effektivt for politisk styring. Men det er et mer grunnleggende problem hvis den rødgrønne regjeringen savner verktøy for å minske inntekts- og formuegapet i Norge, og heller aksepterer høyreopposisjonens «hjelp» for å slippe å avsløre det.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse