Sykefravær og svartmaling
Viktige fakta drukner i hylekorets rop om «verdens høyeste sykefravær».
KOMMENTAR
Forventet pensjoneringsalder for en 50-åring i arbeid skal øke fra 63,5 år i 2006 til 64 år ved utgangen av 2009. Dette er et viktig delmål i avtalen om Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Det ble oppnådd et halvt år før avtalens utløp, viser Sintefs evalueringsrapport.
Ifølge Econ Pöyry er den samfunnsøkonomiske gevinsten av dette rundt 10 milliarder kroner, påpeker Unio. Hvorfor snakker ingen om denne gevinsten, mens økte utgifter til sykelønn utløser store medieoppslag? Og hvorfor reflekterer ingen i riksmediene over at mange flere eldre i arbeid vil måtte føre til noe økt sykefravær?
FLERE ELDRE, MER FRAVÆR
Hele sykelønnsdebatten bygger på en selvmotsigelse, til liks med IA-avtalen: Man vil inkludere flere eldre og flere med redusert arbeidsevne i arbeidslivet, samtidig som sykefraværet skal ned. Dette henger ikke på greip.
Jo flere eldre som inkluderes, jo mer sykefravær får vi. Jo flere med redusert arbeidsevne som inkluderes, jo mer sykefravær får vi. Er det et problem? Nei, det er tvert imot en nødvendig konsekvens av et inkluderende arbeidsliv.
HØY SYSSELSETTING, HØYERE FRAVÆR
Den beste måten å få ned fraværet på, er å holde alle eldre og syke og gravide ute av arbeidslivet. Lav sysselsetting vil gi lavt fravær. I Norge har vi høy sysselsetting. Derfor har vi også høyere fravær. Fordi det ikke bare er de friskeste som deltar.
Er dette et problem? Nei, for samfunnet går regnestykket i pluss og atter pluss. Det er veldig bra at et menneske jobber 50 prosent, hvis alternativet er 0 prosent. Hun bidrar med sitt arbeid, hun bidrar med skatt, hun sparer staten for trygd. En inkluderende arbeidsliv er et arbeidsliv med rom for henne. Hylekoret mot «verdens høyeste sykefravær» er derfor ikke nødvendigvis noe rop om inkluderende arbeidsliv. Kanskje tvert imot.
PÅFALLENDE TAUST
Hvorfor påpeker så få i de dominerende mediene at hele sykelønnsdebatten bygger på en selvmotsigelse? Skarpe kommentatorer og twitrere som aldri nøler med å påpeke logisk brist i andre sammenhenger, framstår påfallende tause om relativt åpenbare sammenhenger i arbeidslivet. Hva er det som skjer?
Mange journalister ser ut til å svelge høyresidens fortelling om norsk samfunnsdebatt. I dette eventyret er problemet stokk konservative fagforeninger som motarbeider sine medlemmers eget beste. Bare Erna Solberg vet hvordan arbeidsfolk skal få en bedre hverdag og lavere fravær. Men feigheten til rødgrønne politikere hindrer at de åpenbare og helt nødvendige løsningene til Høyre kan gjennomføres.
MODIGE JORURNALISTER?
I denne dramaturgien, er selvsagt den modige journalistens rolle å utfordre de feige politikerne til å ta av silkehanskene og gå løs på LO og andre konservative grupper. Den journalistiske flokkmentaliteten kan oppsummeres NRK-reporter Veronica Westhrins spørsmål til Liva Arum i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon: «Nå har Norge verdens høyeste sykefravær. Skjønner du ikke at noe må gjøres?»
Vi hadde fått mer opplysende journalistikk dersom flere gikk løs på tallene i saken og premissene for debatten. Det vil uansett alltid finnes mange nok megafoner i massemediene for ureflekterte rop om «verdens høyeste sykefravær».
Magnus E. Marsdal
Utreder i Manifest Analyse