Dagen derpå: Aldri før har Jens Stoltenberg vært så vellykket som Ap-leder. Men hans to valgseire på rad skjer ikke på grunnlag av strategien han selv opprinnelig satset på. Valget i 2009 må leses inn i striden om sosialdemokratiets sjel.

STOLTENBERG I
Jens Stoltenbergs egen strategi ble utprøvd i hans første regjering. Mellom mars 2000 og høsten 2001 fikk Norge sin utgave av Tony Blair: Privatisering av Statoil, privatisering av Telenor, konsernmodell i helsevesenet og forsøk på svekkelse av syklelønna var tidens melodi under Stoltenbergs styre. Sammen med en sosialminister som ikke hadde noe imot bestemor på anbud, så lenge «bestemor får de beste tjenestene» (Guri Ingebrigtsen i Dagsavisen, 24.7.2000).

Denne utgaven av Det norske Arbeiderparti ble sendt resolutt i retur av velgerne. Med Jonas Gahr Støre ved sin side på Statsministerens kontor, oppnådde Jens Stoltenberg sjokkresultatet 24,3 prosent – et politisk jordskjelv.

Når statsministeren valgnatten rettmessig skrøt av at Ap har gått fram i to valg på rad for første gang på aldri så lenge, unnlot han å minne om at dette ikke minst skyldes hans egen valgkatastrofe i 2001.

TIL VENSTRE
Den samme katastrofen må få mye av æren for at det rødgrønne prosjektet ble mulig. Nederlaget til Stoltenberg I åpnet veien for mer venstreorienterte krefter i partiet, som ønsket en varig allianse med EU-motstanderne i SV og Sp.

Det var andre enn Stoltenberg som ivret for en rødgrønn kurs som kunne utløse ny Ap-entusiasme i LO-folkets rekker. Og fordi hans strategi havarerte, ble det deres strategi som vant fram (se for eksempel VG
om denne venstresvingen).

Det er denne strategien som nå har gitt Arbeiderpartiet seier i to valg på rad.

EN NY JENS?
Kommentatorer lenger til høyre i offentligheten var tidlig ute med å etterlyse «sin» Jens, da prosjektet for flertallsregjeringen avtegnet seg i 2005. Hans «Bli ny med SV»-prosjekt skuffet mange, men gledet flere.

Jens Stoltenberg har overbevist mange i rollen som samlende leder for det rødgrønne prosjektet. Den reviderte kursen er mer enn retorikk, de rødgrønne har også levert konkret politikk.

I tillegg har Norges beste TV-politiker Jens Stoltenberg tidvis ført sin valgkampretorikk så gnistrende godt at selv SV-eres hjerter i de tusen hjem i smug har banket litt ekstra for Det norske Arbeiderparti.

Dét klarte aldri Gro Harlem Brundtland eller Thorbjørn Jagland. Men så levde også disse to lederne i verden slik den var før nederlaget i 2001 tilførte landets største parti ydmykheten som måtte til for å søke makt sammen med andre.

SPIKER I KISTA?
Med Stoltenberg ved roret er det bevist at den rødgrønne alliansen kan vinne valg både fra opposisjon og i posisjon. Det er også bevist at Arbeiderpartiet oppnår høyere oppslutning gjennom å velge allianser mot venstre enn gjennom økt markedstilpassing til høyre.

Dette er en kraftig nesestyver til de innen Ap som fortsatt mener partiet må bryte båndene til EU-motstanderne i SV og Sp og regjere alene.

Mandagens valgseier er tilsynelatende spikeren i kista for hele det blairistiske prosjektet Støre og Stoltenberg brakte til makten ved millenniumsskiftet.

Men fortsatt går debattene høyt om helseforetak, markedsdirektiver fra EU og boligpolitikken som forsvant. Striden om sosialdemokratiets sjel vil fortsette for fullt.

Ingrid Wergeland og Magnus E. Marsdal
Manifest senter for samfunnsanalyse