Presset fellesskap
På sikt blir det dyrt å ikke heve skattene.
Synes du det har blitt dyrt å bruke rørleggere? Det virker nok enda dyrere hvis du beregner kostnaden med et eller annet elektronikkprodukt som betalingsenhet. Altså: Hvor mange små iPoder ville man trenge for å kjøpe en liten håndsrekning fra en håndverker? La oss bare konstatere at det er flere enn for åtte år siden (da den første iPoden kom på markedet).
Produktivitetsutvikling i industriell vareproduksjon skiller seg fra utviklingen i tjenestesektoren. Riktignok bruker man bedre organisering og teknisk innovasjon for å heve produktiviteten også i tjenestesektoren. Vaskemaskin i stedet for håndvask, selvbetjening på nettet hos Skatteetaten. Men rørleggeren kan likevel ikke redusere kostnadene ved besøket sitt på samme måte som ved masseproduksjon av DVD-spillere. Med nye maskiner kan flere brødristere produseres med samme (arbeids)tid. Men en matematikktime på barneskolen, eller et måltid i eldreboligen, som avvikles på halvparten av tiden, blir ikke nødvendigvis dobbelt så «effektiv». Det samme gjelder for operaforestillinger.
Både varer og tjenester forbedres. Det kan dukke opp nye (og litt dyrere) iPodmodeller, mens kvalitet og kunnskapsinnhold i tjenester kan øke. Men tendensen er at tjenester blir mer arbeidsintensive – og i prinsippet dyrere – i forhold til vareprodukter.
En del av de økonomiske aktivitetene i dagens kapitalisme pågår i offentlig sektor. Og der driver man hovedsakelig med tjenester – ikke med å produsere iPoder. Det er derfor rimelig at den offentlige sektorens andel av den samlede økonomien skal vokse i takt med den allmenne produktivitetsøkningen i samfunnet. Slik økonomien er organisert i dag, må det hovedsakelig skje via skatteseddelen. Og det er det politisk konflikt om.
Hva er alternativet til et voksende offentlig forbruk? Noen tjenester som det offentlige har tilbudt, kan avvikles: færre biblioteker, nedlagte togruter. Det kan settes press på lønningene innen det offentlige, slik at de henger etter privat sektor. Det kan oppstå kronisk tidspress som går ut over kvaliteten: mindre tid å snakke eller gå tur med de gamle i eldreomsorgen, mer stress for dem som tar seg av barna. Og en del av det offentlig sektor har gjort, kan overføres til «markedet». Det betyr naturligvis ikke at det blir samfunnsøkonomisk billigere. Helsevesenet i USA, som uten sammenligning bruker mest ressurser i verden, men tilbyr et ufattelig dyrt byråkrati og det verste folkehelseresultat i den vestlige verden, er et monument over det motsatte. Men den sosiale fordelingen blir annerledes. Noen har ikke råd å kjøpe båt eller reise på dyr ferie. «Markedisering» av offentlige tjenester innebærer at disse tjenestene underkastes samme logikk.
Det er altså nødvendig med skatter fordi det er effektivt og rettferdig å organisere mange viktige ting i fellesskap. Hvis disse tjenestene skal kunne beholdes, og kvaliteten forbedres, og de som utfører dem få rimelig betalt, må skattene kunne stige. Det gir en mer fornuftig bruk av ressursene. De aller fleste tjener på det, konkret og individuelt.
Til valget stiller Frp opp med et handlingsprogram der man kan lese følgende: «Veksten i offentlig sektor må holdes lavere enn veksten i privat sektor. […] Flere tjenester som i dag leveres av det offentlige, bør kunne konkurransestimuleres eller overlates til frivillige eller kommersielle aktører». Partiet har med andre ord programfestet utsulting av tjenester som tilbys av fellesskapet – et tvungent sivilisatorisk tilbakesteg. Det økonomiske resonnementet som ligger bak ville tilsvare å si at vi må avstå fra rørleggerbesøk fordi det har blitt billigere med iPoder. Kombinert med en fundamentalistisk idé om at en tjeneste kjøpt over disk gir mer velferd enn samme tjeneste finansiert over skatteseddelen.
Mot dette stiller den rødgrønne regjeringen opp slagordet om at man «har valgt fellesskap og velferd foran store skattelettelser». Det er sant og godt. Problemet er at hvis man samtidig lukker døren for skatteøkninger – i praksis indirekte for at offentlig forbruk skal vokse mer enn privat – så fortsetter ressurser å gli fra helsevesen og eldreomsorg for alle, til flatskjermer og oppussing av villaer for de få. Det hadde vært skjebnesvangert hvis det til syvende og sist blir den virkelige betydningen av stridsropet «Mer forandring!».
Ali Esbati,
Økonomianalytiker i Manifest Senter for samfunnsanalyse
Publisert i Klassekampen 12.08.2009