Noen spørsmål:
1) Hvordan mener du at Freedom Forum misbruker begrepet menneskerettigheter? Hvilke rettigheter står Freedom Forum for som du ikke anerkjenner som menneskerettigheter?
2) Du er prisverdig opptatt av at militærkupp ikke kan aksepteres. Likevel nevner du aldri at Chavez selv sto bak et militærkupp i 1992. Hvorfor ikke?
3) Du sier du ikke støtter autoritære regimer eller kuppmakere. Men for to år siden lovpriste du Chavez som den nye Gerhardsen. Er noen kuppmakere og autoritære ledere ok?
4) Hva er galt med rettssystemet i Venezuela siden det ikke har dømt Leopoldo Lopez for noen som helst innblanding i militærkuppet mot Chavez? Hvilke bevis er det du har, som ikke rettsvesenet i Venezuela har? Har du noe svar på López sitt innlegg under som kan rettferdiggjøre at du fortsetter å kalle ham kuppmaker?

Til interesserte lesere er forresten hele Halvorssens svar her: http://tthoro.files.wordpress.com/2010/06/thor_halvorssens_response.pdf

Og her er Leopoldo López sitt:
In this newspaper’s news and editorial page I was repeatedly accused of being a “coup-maker” and of not deserving a speaking role at the Oslo Freedom Forum. I was never contacted by any Norwegian journalist nor was I asked for a comment. In a culture that upholds due process and the presumption of innocence, I was declared guilty on the basis of the accusations of one journalist who writes in this newspaper, Thomas Ergo, a commentator from PRIO who I have never heard of, and Magnus Marsdal heads a think-tank that, to my surprise, is funded by trade-unions. They have written and spoken about me as if they know me and my work and they never allowed me to respond. I take this opportunity to defend myself against the accusations that I was involved in a military coup d’état and that I illegally arrested the Venezuelan minister of justice.
Throughout 2001 and the beginning of 2002 there were hundreds of peaceful demonstrations in the streets of Venezuela asking for the resignation of Hugo Chávez for his policies, his attacks on the trade unions, his political prisoners, his autocratic style, his military spending, his attacks on independent media, his intention to be president for several decades, and numerous other reasons that make him unpopular with a large sector of the country that is disillusioned with his unfulfilled promises.

On the 11 of April of 2002, President Chávez knew that more than one million peaceful demonstrators (I was one of them) were headed to the presidential palace to ask for his resignation. He ordered the demonstrators shot. 23 people were killed that day. I knew several of those killed. They were my friends.

Because of what happened, his own cabinet asked for his resignation. Chávez’s defense minister, General Lucas Rincon, announced the resignation on that same day, April 11, in a televised news broadcast (which is easily found on YouTube). On the 12th of April there was much chaos. The president’s allies (one of them, Francisco Arias Cardenas, is a government minister today) said on television that although president Chávez ordered the killings, the minister of justice, Ramon Rodriguez Chacin, was involved as well. Rodriguez Chacin, was trapped in an apartment after being identified by one of his neighbors. Hundreds of people had arrived and began chanting that he (like Chávez) be held responsible for the shooting of innocent civilians.

The trapped minister called the police and requested my presence. Law enforcement in municipalities in Venezuela is unlike policing in Norway—the Mayor is in charge of the administration of the local police. I arrived there and was able to calm the crowd. I entered the apartment and spent several hours with Rodriguez Chacin. I promised him that the crowd would not harm him. I knew there was a chance that a lynch mob might form and break their way into that apartment – he could be physically harmed. A judge and a district attorney then issued a judicial warrant ordering his arrest in light of the killings that had occurred the day before. At that moment I had the legal obligation to approve the local police’s detention of the justice minister and hand him over to the judicial authorities.

The vacuum of power left by the resignation of Chávez led to the creation of a de facto government, headed by trade federation leader Pedro Carmona—who removed me, and all other elected officials, from our posts the moment he took power. Once Chávez returned to power on April 13, I was reinstated as Mayor and Venezuela’s national parliament opened up investigations about Carmona’s coup d’état. An exhaustive criminal investigation into my own actions at the justice minister’s apartment lasted 5 years. It found that I had not committed any crime and that my behavior was fully within the law inasmuch as the policemen of my district were following a court order.

Although not even a criminal investigation carried out by the Chávez government could remove me from the political scene or stop my political movement, since then, I have been the object of attacks that include 3 attempted assassinations, kidnappings, innumerable physical attacks, constant harassment in the government press, and political disqualification preventing me from running for office. Why? Because in the year 2008, with poll numbers at 70%, I was slated to win the position of Mayor of Caracas, which is considered the springboard to Venezuela’s presidency. Because of this I was disqualified from running for election until 2014. The government of Venezuela fears that they do not have the monopoly of support from the country’s poorest people. They behave, using disqualification, like the government of Iran.

In August of 2008, in an open session of Venezuela’s highest judicial court, the court chose to violate their own constitution stating that, without trial or sentence, my political disqualification was legal. I was put out of the political game. This happened exactly 10 years after a very similar session that lifted the disqualification against Hugo Chávez for having carried out a bloody coup d’état in 1992 where 200 innocent people were killed

It is interesting that my Norwegian critics seem to know more about what happened in Venezuela in 2002 than we know, who were there. At the same time the historical facts about Chávez do not seem to bother them. So let me just remind you that it was the man who governs Venezuela today who led a violent coup in 1992 that led to deaths in 200 families. And it is the same man who in February of 1992, ordered the murder of the democratically-elected president of Venezuela, Carlos Andres Perez, and his entire family.

The Inter-American Commission for Human Rights has concluded that my human rights have been violated and required that the Venezuelan state reverse its disqualification of me. It is legally obligated to do so. In light of the Venezuelan government’s lack of compliance, the Inter-American Commission of Human Rights sued the government of Venezuela in the Inter-American Court in December of 2009. The trial is only now beginning. The reason the government of Venezuela refuses to allow me the chance to run is because I am a threat to their hold on power. In Oslo I was able to meet Anwar Ibrahim who, as I write this, is on a political trial in Malaysia for the same reason: he poses an electoral threat to the current government and prime minister there. In Oslo I received encouragement from many of my colleagues there and some of them, like Lech Walesa, have agreed to work with me to bring more attention to the death of democracy in Venezuela.

I have never favored a different alternative to one that involves voting, democracy, and the people. That is what I am devoted to and what I do in politics and civic work. I have never been involved in a coup d’état. And that is why the government of Venezuela has to come up with different excuses to persecute me.

Interestingly enough, Raul Baduel, the general described as the “Hero of 11 April” due to his military operation that returned Chávez to power on April 13th, is today a prisoner of the regime. He became an official enemy of the revolution when he disagreed with the Venezuelan president’s desire to rule until the year 2030. He was sentenced, just two weeks ago, to 7 years and 6 months in prison. General Baduel describes Venezuela today as a “fiction of democracy.” The very people in Norway who praised Baduel and his actions in 2002. Where are they today? Where is the Norwegian committee for his liberation as a political prisoner of the Chávez government?

A Truth Commission was recently established in Honduras to address the coup d’état that occurred there and to resolve the murder of civilians and journalists. How is it that they can already have a Truth Commission, after only one year, and in Venezuela it has been 8 years and there is no truth commission about the deaths of the 23 people? There is, to this day, no clear answer as to what happened on April 11, 2002. Dozens of government sharpshooters, identified on television, are still free. Why does the Venezuelan government refuse to allow for a truth commission? Perhaps Norway’s human rights establishment can play a vital role in making this happen so that the wounds in Venezuela can be healed. I promise my full and complete cooperation.

My political path is clear: I respect the constitution, I will campaign on solidarity with the needy, and I will use the peaceful tools of social organizing, so that Venezuelans can unite. We believe in a broad, plural, and diverse nation that respects the rights of all and tolerates differences of opinion. We believe in overcoming poverty through peace and democracy not through dictatorship, division, and censorship. In visiting your country I have been impressed by the great willingness of so many people to discuss Venezuela with me. I invite you to become involved.

Hei Per Kristian Nielsen, her kommer noen svar på dine spørsmål.

1) “Hvordan mener du at Freedom Forum misbruker begrepet menneskerettigheter? Hvilke rettigheter står Freedom Forum for som du ikke anerkjenner som menneskerettigheter?”

Svar: Jeg opplever det som misbruk av begrepet Human Rights å hylle som “Hero of Human Rights” aktører som har støttet opp om latinamerikanske militærkupp mot folkevalgte ledere. Latin-Amerikas mørke historie i skyggen av slike militærkupp har bragt med seg mengder av menneskerettighetskrenkelser, så dette er et alvorlig menneskerettighetstema. Dette er dessverre virkelighet også i dag. Etter kuppet i Honduras i 2009, er dette blitt verdens farligste land for journalister, ifølge Journalister Uten Grenser. Bare så langt i 2010 er åtte journalister myrdet. Den voldelige undertrykkelsen av politisk opposisjon og kritiske medier ble, så vidt jeg har fått med meg, iverksatt i etterkant av kuppet i 2009. Dette kuppet ble aktivt støttet av Armando Valladares, en av Oslo Freedom Forums “Heroes of Human Rights”. Jeg tror de fleste vil se at dette kan være problematisk.

2) “Du er prisverdig opptatt av at militærkupp ikke kan aksepteres. Likevel nevner du aldri at Chavez selv sto bak et militærkupp i 1992. Hvorfor ikke?”

Svar: Det er vel kjent at Chavez ble fengslet etter at han og kolleger i militæret forsøkte seg i 1992. Det var vel slik Chavez ble kjent for befolkningen. Jeg støtter ingen militærkupp, heller ikke dette forsøket i 1992. Men Chavez ble fengslet, tok sin straff og valgte deretter demokratiets vei til makten: Han stilte til valg. Han ble valgt og senere gjenvalgt, med store majoriteter. Han er den legitimt valgte presidenten i Venezuela, tross at han har så å si hele den gamle politiske og økonomiske eliten imot seg. Hvis man forsvarer demokratiet, må man forsvare den folkevalgte presidenten mot militærkupp, selv om man skulle ønske seg at en annen var valgt til president.

Oslo Freedom Forums “Hero of Human Rights” Leopoldo Lopez forsvarte aldri den folkevalgte presidenten mot militærkuppet i 2002. Han valgte tvert imot å gå i spissen for arrestasjonen av landets lovlig innsatte justisminister. Han tok med seg sin politistyrke (som lokalordfører innen Caracas hadde han egen politistyrke) utenfor styrkens operasjonsområde, tok seg inn hos ministeren ved hjelp av låsesmed og fikk ham kjørt i arresten. Dette kan du se TV-klipp av her (0:20 – 1:32 ut i filmen).

Deretter satt Lopez smilende i TV-studio sammen med en av de militære hjernene bak militærkuppet (Carlos Molina Tamayo) i noe som lignet en feiring av kuppmakernes seier. I dette TV-innslaget forklarer Tamayo også “den store planen” til kuppmakerne, som var å få flest mulig ut i gatene i demonstrasjoner for så å sette inn militæret mot den lovlige regjeringen når spenningen nådde maksimum. Også dette kan du se TV-klipp av her (4:37 – 6:06).

3) “Du sier du ikke støtter autoritære regimer eller kuppmakere. Men for to år siden lovpriste du Chavez som den nye Gerhardsen. Er noen kuppmakere og autoritære ledere ok?”

I 2008 var jeg spaltist i VG7. Jeg dro på ferie og besøkte min søster, som da bodde 6 måneder i Venezuela. Der borte lærte jeg litt om landet, og oppdaget at den ekstreme demoniseringen av president Chavez som en slags diktator (som vi ser mye av her hjemme) var, mildt sagt, unyansert. Chavez har stor støtte i befolkningen. Men er også mektig upopulær blant de som før kunne skalte og valte med Venezuelas oljeformue og bruke den til personlig berikelse. Mitt anliggende i VG7-kommentaren var definitivt ikke å hylle Chavez eller framheve Venezuela som noe fyrtårn, vilket jeg aldri heller har gjort. Jeg kan heller ikke så mye om landet og er ikke veldig engasjert i spørsmålet om Venezuela. Mitt anliggende i VG var å nyansere propagandabildet av “diktatoren” ved å trekke fram noen fakta om landet. Og noe av det som foregår—som at flere får offentlige helsetjenester, at flere får skolegang, at pensjonene økes og at samfunnet tar mer felles kontroll over oljerikdommen—minner helt klart om “Gerhardsen”, det vil si velferdsutbyggingen til flertallets beste som ble gjennomført i Norge i tiårene etter andre verdenskrig. Jeg fikk inntrykk av at den sterke støtten til Chavez har sammenheng med hans vilje til reelle forbedringer for de fattige og flertallet, ikke ulikt støtten til Ap og Gerhardsen (som for øvrig også lenge ble latterliggjort av den tidens gamle eliter). Dette var mitt inntrykk fra Venezuela, som jeg gjenga i min VG-spalte. Jeg er ingen ekspert på landet, og stiller meg åpen for at dette inntrykket var feil. Men hva tror du? Hva er grunnen til at de fattige og flertallet igjen og igjen velger denne presidenten, selv om han har så å si alle store massemedier imot seg?

4)“Hva er galt med rettssystemet i Venezuela siden det ikke har dømt Leopoldo Lopez for noen som helst innblanding i militærkuppet mot Chavez? Hvilke bevis er det du har, som ikke rettsvesenet i Venezuela har? Har du noe svar på López sitt innlegg under som kan rettferdiggjøre at du fortsetter å kalle ham kuppmaker?”

Det er sikkert mye galt med rettssystemet i Venezuela, jeg har bl.a. inntrykk av at landet er sterkt plaget av korrupsjon (det var det definitivt også før Chavez, men jeg vet ikke om problemet er blitt noe mindre). Når det gjelder Lopez og rettssystemet, tror jeg noen saksopplysninger er på sin plass:

a) Med unntak av politimenn tatt for drap på regjeringstilhengere er INGEN dømt etter militærkuppet i 2002. Dette til tross for at kuppet ble fordømt som militærkupp, også av USA, og til tross for at militære kuppledere skrøt av sin egen rolle på TV (mens Chavez ennå var bortført). Årsaken til at ingen er dømt, er at Chavez i 2007 utstedte et generelt amnesti, altså straffefrihet, for alle kuppdeltakere. Unntaket var tre polititjenestemenn som ble filmet mens de åpnet ild mot demonstranter som beskyttet presidentpalasset mot militærkuppets panservogner. Amnestiet ble gitt for å skape ro i landet. Før den tid var statsadvokaten som ledet etterforskingen etter kuppet drept av en bilbombe. Leopoldo Lopez handlinger under militærkuppet er omfattet av dette amnestiet.

b) Husk at straffefrihet og amnesti er regelen snarere enn unntaket i etterkant av latinamerikanske militærkupp. Uten for mye sammenligning for øvrig: Augusto Pinochet gikk i graven uten å være dømt for sitt militærkupp mot den folkevalgte Salvador Allende i Chile. Argumentet om at “Lopez er ikke dømt” blir gjentatt igjen og igjen, men det er et juridisk fikenblad som ikke klarer å dekke over de faktiske handlingene hans under militærkuppet. Disse handlingene finnes som kjent på TV-klipp den dag i dag.

Når det gjelder svar til Lopez sin historieskriving, vil vi komme tilbake til dette i vår respons til Thor Halvorssens 26 siders innlegg. I mellomtiden kan jeg anbefale Prio-forsker Wenche Hauge sitt svar «Veldokumentert kupp», fra Dagbladet 11. juni:

Veldokumentert kupp

Dagbladet – 11.06.2010

Av Wenche Hauge, Prio-forsker

VENEZUELA: «Jeg er ingen kuppmaker» skreiv venezuelanar og Oslo Freedom Forum-deltakar, Leopoldo López, i eit debattinnlegg i Dagbladet 31. mai. Han hevda vidare at Chávez den 11.
april 2002 gav ordre om at det skulle skytast på demonstrantar frå opposisjonen, og at 23 menneske blei drepne som følgje av dette.

FULLT SÅ ENKEL og ukomplisert er imidlertid ikkje historia. Dilemmaet for kuppmakarane i Venezuela er at dokumentasjonen av det som skjedde i 2002 er rik, og kan hentast fram både frå opptak gjort av deira eigne støttespelarar i private venezuelanske media, og frå reportasjer gjort av internasjonale journalistar og filmfolk.

Det López ikkje nemner i Dagbladet, er at det også var ein annan stor demonstrasjon på gang 11. april 2002 – til støtte for Chávez-regjeringa. Gjennomgang av tv-opptak frå kanalen Venevisión, saman med videopptak, dokumentaren «Claves de una Masacre», utarbeidd av Ángel Palacios, og bilete tekne av den franske Le Monde-fotografen Maurice Lemoine, viser at dei fleste av dei drepne var Chávez-tilhengjarar. Dei forsvarte seg mot kuleskot som kom ovanfrå, frå snikskyttarar plasserte i høghus ved Puente Llaguno i Caracas. Ifølgje aktor Antonio Molina fungerte det kommunale politiet som «den væpna fløyen til opposisjonen, 11. april 2002».

Demonstrasjonstoget mot Chávez blei ulovleg omdirigert ved hjelp av Policia Metropolitana de Caracas slik at det møtte demonstrasjonstoget av Chávez-tilhengjarar ved Avenida Baralt og Puente Llaguno. Her tok politiet til å skyte mot støttespelarane til Chávez. Obduksjon av dei drepne viser også at kuleskota kom ovanfrå.

DEN 12. APRIL 2002, medan Chávez enno var halde som fange av kuppmakarane i Fuerte Tiuna, deltok López i eit tv-program i kanalen Venevisión, saman med marineoffiser Molina Tamayo, ein av hjernene bak militærkuppet. López var då ordførar i Chacao kommune, men seinare på dagen fanga tv-kamera han inn saman med ordførar Radonski i Baruta kommune, der dei arresterte justisminister Chacín frå Chávez-regjeringa. I dette tv-opptaket kan ein høyre López rettferdiggjere arrestasjonen av Chacín ved å kalle Chávez for «drapsmann».

Eit irsk tv-team, som med støtte frå The Irish Film Board jobba med ein dokumentar om Venezuela, var i Caracas under kuppet. Dei filma mykje av det det som skjedde i løpet av dei vel 24 timane kuppet varte. Dokumentaren viser også at kuppmakarane gjekk brutalt til verks mot Chávez-tilhengjarane, med mishandling og arrestasjonar.

Den 13. april 2002 blei kuppet slått tilbake av militære som var lojale mot grunnlova og Chávez-regjeringa, og med støtte frå ei stor folkeleg mobilisering for Chávez. Denne hendinga har fått ei enorm symbolkraft i Latin-Amerika, ettersom dette er det første militærkuppet ein har greidd å slå tilbake.

DET ER INTERESSANT å merke seg at då Chávez kom tilbake etter vel eit døgn i fangenskap ved Fuerte Tiuna, var dei første orda hans til regjeringskollegar og til det venezuelanske folket formaning til ro, ettertanke og forsoning: «Det første, og kanskje viktigaste eg vil kome med i dag er ei formaning til ro: Gå heim! Vi treng ro!» («Vuelvan a sus casas! Que vuelva la calma!»). Chávez gjorde det også seinare klart at kuppet ikkje ville føre til noko heksejakt.

Freden i Venezuela er polarisert, men Chávez-regjeringa har rekt ut ei hand til mange av dei som var involverte i kuppet i 2002, ved å gi amnesti. López var ein av dei som fekk amnesti i 2007.

López skriv i Dagbladet 31. mai: «Jeg har aldri vært for noe annet alternativ enn det som består av stemmegivning, demokrati og folkets vilje». Dokumentasjonen tilseier noko anna. Og – når det gjeld «folkets vilje», er tala frå val i Venezuela tydelege: Chávez kom første gong til makta gjennom presidentval i 1998, med 57 prosent av stemmene. Dette var den høgaste støtteprosenten i noko val på fire tiår i Venezuela. Han gjekk så med på opposisjonen sitt krav om folkerøysting i 2004, og vann denne med 59 prosent av stemmene. I 2006 blei Chávez attvald med 63 prosent av stemmene. Etter sju år ved makta oppnådde han å få 1.7 million fleire stemmer enn ved sitt første val.

I Venezuela dekte private aviser, radio og tv-kanalar, samt nettsider, López si deltaking på Oslo Freedom Forum grundig. Der blei det referert til at López deltok på menneskerettsforum i Nobel-byen Oslo, «invitert av nobelprisvinnarane Lech Walesa og Vaclav Havel».

MELLOM TV-KANALANE som dekte López sitt innlegg i Oslo, var Venevisión og Globovisión. Det er kanskje på sin plass å nemne at kuppregimet takka dei private tv-kanalane Venevisión, Globovisión, RCTV og Televen offentleg for hjelpa under militærkuppet. (Dette viser for eksempel den irske dokumentaren). Likevel får Venevisión og Globovisión framleis operere fritt i Venezuela. Glorifisering av kuppinvolverte López og Granier sine innlegg ved Oslo Freedom Forum i private venezuelanske media, bidreg neppe til å dempe polariseringa i Venezuela. Det fremmar nok heller ikkje politisk dialog.

Takk for svar! Jeg har noen kommentarer tilbake:

1) Armando Valladares satt 22 år under grusomme forhold i fengsel på Cuba fordi han nektet å støtte kommunismen. Han var den første samvittighetsfangen Amnesty adopterte på Cuba. Jeg tar, i likhet med Thor Halvorssen, sterk avstand fra kuppet i Honduras. Men jeg mener at Valladares må ha rett til å ha en annen oppfatning. Presidenten var i ferd med å bryte grunnloven, og Høyesterett ga derfor militære ordre om å avsette ham. Avgjørelsen var begrunnet i frykt for at folkeavstemningen om å endre grunnloven var begynnelsen på endringer som ville kunne undergrave demokratiet. Det er forståelig at Valladares, som selv har opplevd konsekvensene av et slikt autoritært styre, kan ha en enda sterkere frykt for dette. Han mente at det var riktig å gripe inn tidlig for å stanse utviklingen. Svært få var enige med ham. Men de fleste vil vel være enige at det finnes en grense for hva en statssjef kan gjøre i strid med grunnloven før han må stanses. Nøyaktig når ville det for eksempel ha vært legitimt å stanse Hitler, som også i utgangspunktet var folkevalgt? Valladares mente denne grensen var krysset allerede i Honduras. De fleste andre mener ikke det. Men det diskvalifiserer ham ikke fra å være menneskerettighetsaktivist eller fra å være en interessant taler. Slik du framstiller ham, virker det nesten som du mener hans uttalelser om støtte, uten å være tilstede, til en avsetting av en president basert på mandat fra Høyesterett, er verre enn Chavez sitt direkte forsøk på statskupp og beordring av drap på en president og hans familie.

2) Jeg er ikke ekspert på Venezuela, og jeg vet lite om hva som egentlig skjedde i 2002. Men jeg synes man skal ha gode beviser før man kaller en person en kuppmaker. Vi vet at Chavez var en kuppmaker for 18 år siden. Han fikk likevel stille til valg senere, og han ble demokratisk valgt. Lopez synes å ha et godt svar på hvorfor han var med på arrestasjonen av justisministeren for 8 år siden. Andre bevis ser jeg ikke at det er for å kalle ham kuppmaker. Vi vet at Lopez sannsynligvis er den kandidaten som har best sjanse for å slå Chavez i et valg. Men han får altså ikke lov til å stille til valg. Mener du det er riktig å utestenge ham? Eller har hans menneskerettigheter blitt brutt ved at han blir nektet muligheten til å utfordre Chavez? Hvis hans menneskerettigheter blir brutt – med den mulige konsekvens at Chavez ikke får noen reell utfordrer i neste valg – er det ikke da interessant å få høre ham fortelle om dette? Eller synes du man bør vende ham ryggen, slik kommunistiske aktivister gjorde da han deltok i en debatt hos Civita?

3) Som sagt, jeg er heller ingen ekspert på Venezuela. Men jeg tror du har rett i at Chavez har fått sterk støtte fra de fattige i landet fordi han absolutt forsøker å gjøre noe med den blodige urettferdigheten i et land med ekstreme forskjeller, der den politiske ledelsen over mange år i stor grad har vært opptatt av å berike seg selv. Det kan godt være at han har 100 % gode intensjoner. Men det tror jeg det er sannsynlig at både Castro, Pinochet, Lenin og Franco også hadde. Problemet deres var ikke intensjonene, men at de brøt menneskerettighetene. Problemet til Chavez er det samme. Han er ingen demokrat. Han mangler grunnleggende respekt for menneskerettighetene. Gerhardsen forsøkte seg aldri på statskupp. Han brukte aldri sin makt som statsminister til å diskvalifisere andre statsministerkandidater. Og jeg tror han ville blitt blodig fornærmet dersom han visste at han blir sammenlignet med en mann som Chavez.

4) Det er sikkert mye galt med rettsvesenet i Venezuela. Blant annet har Chavez brukt det aktivt mot sine politiske motstandere. Men også Amnesty International mener altså at det ikke er noe grunnlag for å si at López deltok i kuppet. Jeg kjenner ham ikke. Jeg tror vel at få politikere i den delen av verden har fullstendig ren samvittighet. Men jeg synes det er et godt liberalt prinsipp å anse ham som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Når det gjelder Hauge sitt innlegg, så har det fått et interessant svar i Dagbladet.

Selv vil jeg bare si at jeg synes det er interessant at hun beskriver kuppet i 2002 som ”det første militærkuppet ein har greidd å slå tilbake”. Det må vel være med unntak av Chavez sitt kuppforsøk i 1992 det da?

Chavez ble forresten nylig intervjuet i BBC Hardtalk. Jeg synes ikke han svarer særlig overbevisende på anklagene om menneskerettighetsbrudd…